Superstjerna
Den gode venninna, som er ekstremt komfortabel med å snakke i store forsamlinger kan virke som et godt valg. Hun som elsker å stå i rampelyset, og sjarmerer alle i senk. Faren er at hun kan komme til å dra i gang et enmannsshow, med en uoppfordret, heller intens versjon av I will always love you(uuuu) som glansnummer. Hun høster stor applaus, gjestene er hennes publikum og dette er hennes sjanse til å skinne! Hun glemmer rent at dette er brudeparets dag, at det er dere som skal være i fokus. En god toastmaster skal være synlig, men ikke for synlig.
Vitsegeneralen
Den morsomme og joviale onkelen kan vurderes. Bortsett fra at vitsene hans har en tendens til å bli litt for mye av det gode. De kan slå an ellers, men passer seg ikke nødvendigvis i et bryllup. Han serverer den ene grovisen etter den andre, og flirer rått og hjertelig av sine egne morsomheter. Det er høy «sa brura»-faktor. Noen av gjestene ler, mens andre blir ytterst ukomfortable og krymper seg i stolen. En toastmaster skal få alle gjestene til å slappe av, og helst ikke risikere å støte noen.
Surrehuet
Hva med den vennlige og sosiale fetteren, som er så god til å formidle? Problemet hans er bare at han også er innmari distré, og kan få vanskeligheter med å holde styr på alle oppgavene. Overveldet av omfanget av informasjonen han sitter på, gir han forvirret beskjed om at gjestene skal gå inn på toalettet for å røyke, begynner å surre med rekkefølgen på talene, og ender med å glemme brudens navn. En av toastmasterens viktigste oppgaver er først og fremst å ha overordnet oversikt, og et ryddig hode er absolutt en fordel.
Tante Rød(vin)
Det kan også være lurt å se bort ifra tanta som er i overkant glad i fest og moro. Hun starter godt, er profesjonell og akkurat passe vittig, men etter som skålinga tar overhånd blir det verre å opptre rolig og behersket. Mot slutten står hun oppe på stolen og roper, og veiver med krystallglasset så rødvinsdråpene skvetter. Den ene kjolestroppen har glidd ned, og et raust bryst er i ferd med å åpenbare seg… Dere bør kunne stole på at vedkommende vet å beherske alkoholinntaket, ellers kan det bli en vanvittig klam opplevelse for alle tilstede.
Foredragsholderen
Så var det den snakkesalige kompisen, som alltid har en historie på lur. Det er bare en liten hake: han bruker en halv evighet på å fortelle dem. Mellom rettene serverer han det ene foredraget etter det andre. Gjestene synker lenger og lenger ned i stolene, glipper med øynene og forsøker så godt de kan å kamuflere gjespene bak servietten. Når han endelig blir klar til å introdusere neste taler, bryter det ut spontan klapping av ren lettelse. En kort, konsis og underholdende tone er klart å foretrekke hos en toastmaster.
Hvis dere fortsatt er i villrede, og synes det virker umulig å finne «den rette», kan dere alltids vurdere å leie en profesjonell. Sånn for å være på den sikre siden.
