Det sies at kjærligheten overvinner alt.
Men på Dr. Holms Hotel i Geilo finnes det en bryllupshistorie som trosser både tid, rom og sunn fornuft.
Hun kom dit som brud i 1926, og sies å aldri ha dratt sin vei. Vi pirker i en gammel skrekkhistorie , akkurat i tide for Halloween.
Dr. Holms var allerede på den tiden et sted for romantikk og fornemme reisende. Gjestene kom for fjelluften, for champagnen, og for følelsen av å være sett. Den nygifte unge kvinnen fra Oslo kom med sin ektemann som var en karismatisk bilselger som sjarmerte alt som pustet. Alle hadde advart henne om denne sjarmerende mannen, men det hørte hun ikke på.
Rom 320 ventet på dem. Et dekket bord på balkongen, utsikt over fjellet og snøen som lå tung over Geilo. Alt lå til rette for det nyforelskede paret.
Men lykken ble kort. Natten de danset i nattklubben Cirkus, forsvant ektemannen. Da hun lette etter ham, fant hun ham ikke på dansegulvet. Ikke i baren. Ikke i stallen. Urolig og forvirret spurte hun portieren om han hadde sett ham. Han bekreftet at ektemannen hadde tatt nøkkelen til rommet. Men da de gikk opp for å sjekke, var døren låst.
Portieren låste opp naborommet som hadde en dørforbindelse til rom 320. Der fant hun til sin store skrekk ektemannen til sengs med en annen kvinne.
Hun sa ingenting. Hun løp.
Og hun kom aldri tilbake.
Skrik fra loftet
Da hun ikke dukket opp neste morgen, startet letingen. Lensmannen, direktøren og hotellets ansatte saumfarte bakkene rundt.
Tredje dagen ble hun funnet på loftet av en forskrekket stuepike, like over rom 320. Hun hadde tatt sitt eget liv. Faren anmeldte brudgommen, men til ingen nytte. Saken ble henlagt.
Historien ble tiet i hjel. De ansatte fikk munnkurv. Familien ville beskytte sitt navn. Men sannheten har en egen evne til å bli værende.
Og noen ganger, blir den værende for lenge.
Den første observasjonen
Fire år senere ble hun sett igjen. To prester som bodde på hotellet fortalte at de hadde møtt en kvinne i gråblå silkekjole i korridoren.
Høy, vakker, med perlekjede og et uvirkelig lys rundt seg.
De hilste høflig, men hun svarte ikke. Og da de snudde seg, var hun borte.
Samme natt våknet en av prestene. Hun sto på trappeavsatsen og stirret på ham. Han forsøkte å snakke, men ordene satte seg fast i halsen. Hun forsvant igjen som om hun aldri hadde vært der.
“Vær grei og la lysene være i fred!”
Aktiviteten i rom 320
De neste årene ble historiene flere. Klokker som begynte å slå uten urverk. Gardiner som ble tatt ned og brettet pent sammen. Dører som åpnet seg av seg selv.
Rom 320 fikk rykte for å leve sitt eget liv. En nattevakt fortalte at han våknet av at dynen ble dratt av ham. To stuepiker nektet å vaske rommet alene etter å ha sett en kvinne i festkjole gli gjennom døra og forsvinne opp trappen, til et loft som hadde vært låst siden 1926.
Da hotellet ble bygget om på 2000-tallet, ble også spa-avdelingen rammet av uro. Lys som tente seg selv. Dører som åpnet og lukket seg uten vind. Flere ansatte opplevde det samme.
En av dem, som kalte seg Anne, fortalte at hun snakket med Den grå dame og ba henne “være grei og la lysene være i fred”. Etter det ble det stille.
Kjærligheten som ble værende
Kanskje Den grå Dame fortsatt blir på Dr. Holms fordi hun venter på at kjærligheten endelig skal bli riktig?
For der kjærligheten hennes ble kort, virker det som vår tids kjærlighet har blitt klokere. Vi gifter oss senere i livet, gjerne etter fylte tretti, når vi kjenner både oss selv og hva vi tåler. For noen tiår siden skilte nesten halvparten av alle par seg. I dag er det nærmere én av tre. Vi velger med større omtanke. Vi gifter oss for kjærlighet, ikke for fasade.
Kanskje det er derfor Den grå dame går stillere nå, som om hun endelig kan finne ro, vel vitende om at vi har lært noe av henne?
Og skulle du en natt på Geilo kjenne duften av lavendel i et tomt rom, så ikke bli redd.
Kanskje hun bare passer på at du holder løftet ditt?
